Norge i 1319

Grunnlagsdokument jeg skrev for spillerne fra Trondheim til Skidan 1319.

Året 1319 var litt av et skjebneår for Norge. Det var første gang siden vikingetiden at Norge fikk en konge som ikke var eksklusivt norsk. Det markerte også begynnelsen på slutten for Norge som selvstendig rike, fra og med da gikk Norge ut og inn av ymse unioner, inntil Christian IV i 1660 sementerte Norges stilling til å være et dansk len. Triste ting...

I utlandet var situasjonen ustabil som alltid. Pave var den energiske Johannes XXII som bla. forslo avlatshandelen. I 1319 var den enda ikke kommet i regulær bruk, men idéen lå der. Ellers var kristenheten som sådann ganske opptatt av kristningen av de gjenstridige slaviske folkene i øst. Byen Moskva var fremdeles bare en relativt uanseelig lite sted langs ei elv.

I England forsøkte den engelske kongen til stadighet å markere seg over både skotter og franskmenn, alt med mindre hell. Frankrike var etablert som et eget kongedømme, men de engelske kongene gjorde fremdeles krav på den franske tronen. KOngeriket England var foreløpig bare en skygge av det komende britiske imperium; Wales var nylig erobret, Irland var tildels erobret og Skottland nøt fortsatt friheten. Litauen, som utover i dette århundret skulle komme til å blomstre kort som en stormakt hadde så vidt begynt å røre på seg under Kong Gedymin. I sør var det Ottomanske riket foreløpig bare en liten flekk i Anatolia, nylig dannet av lederen for tyrkiske krigere - Osman - i 1301. De tre første sveitsiske kantonene (Schwyz Uri og Unterwalden) hadde gått sammen i 1315, og etablert Europas til da eneste demokrati, og den eneste folkelige motstanden mot imperiet.

Ellers var det suverent mektigste riket i Europa på denne tiden det tysk romerske imperium, selv om det til tider ble 'stresset' av indre strid, og krangler mellom paven og keiseren. I øst hadde teutoner-ridderne nettopp begynt erobring av det hedenske Prøyssen, og etterhvert lagt under seg også Kurland (vestlige deler av nåv. Litauen) Riga, Livland (Latvia) og Estland. Hansaen var enda ikke formelt konstituert, men siden den ble danne i 1259 var den allerede sterkt voksende både som handelsorganisasjon og som politisk faktor. Hansaens hovedsete var byen Lübeck.

I Norge var situasjonen heller ikke rolig. Selv om striden mellom kronen og kirken var endelig bilagt for ca. 50 år siden, slet fremdeles kongeriket med sine føydale undersåtter. Et generelt trekk i årene både før og etter 1319 er at de norske stormennene følte seg truet av utenlandsk (først og fremst tysk, men også svensk) adel og kjøpmannsstand. Den norske kongen hadde etterhvert blitt nødt til å lempe på norske lover og regler, for å gjøre det lettere for den gryende hansahandelen.

I 1308 hadde Kong Håkon V avskaffet den såkalte jarle- og lendmannsretten, og gitt seg selv all myndighet når det gjaldt å utnevne ymse embetsmenn. Dette kan i noen grad sammenlignes med 'direkte presidentstyre' som man hører så mye om i Russland for tiden. I praksis var det allikevel slik at mange framstående stillinger og embeter fremdeles gikk i arv.

Når det gjelder de geografiske anliggender så var Norgesveldet, skapt av Håkon Håkonsson på 1200-tallet, fremdeles inntakt. Norge behersket de nordlige delene av Nordsjøen. Norge satt også fremdeles med de nåværende svenske lenene Båhus, Jemtland og Herjedalen. Kongens hovedsete var enda ikke etablert i Bjørgvin, men sto fremdeles i Oslo. Maktens tyngde var også plassert på det sentrale østland, gjennom en rekke fremstående slekter.

På det kirkelige plan var også alt rolig. På begynnelsen av 1300-tallet sto middelalderkirken (m/paven i spissen) på høyden av sin makt. Riktignok holdt paven til i Avignon, men dette forhindret ikke at kirken var den eneste maktfaktor i Europa som hadde en finger med i spillet i de fleste europeiske riker. I Norge var overhodet for kirken erkebispen i Nidaros. Erkebispens makt var imidlertid litt svekket, etter at han på en måte var satt på sidelinjen i den maktkampen som rådet i Norge og Norden på denne tiden. Kirken var aldri inne i denne striden som noen selvstendig 'spiller'.

Dette er noen sentrale navn i Norge omkring hendelsene i året 1319:

• Håkon V Magnusson: Den siste av Sverre-ætta. Han var en energisk konge, men feilte dessverre i mange av sine forsetter, og mot slutten av sin regjeringstid var han en svak konge, delvis prisgitt adelen og storbøndenes nykker. Dør på vårparten av 1319. Fikk bla. omgjort arveloven, slik at hans eneste barn Ingebjørg fikk arveretten.
  
  
• Magnus Eiriksson: Sønn av den svenske hertug og folkung Eirik av Sødermannland og Kong Håkon V's datter Ingebjørg, og således enearving til tronen da Håkon V døde (Ingebjørg kunne ikke bli dronning). Etter Håkon V's død ble han først valgt til norsk konge, deretter til svensk (han hadde arverett til tronen, gjennom sin far som var bror av den nylig avdød svenske kongen), men siden han var bare barnet, ble det satt sammen et riksråd for hvert av de to landene som skulle styre til han ble myndig.
  
  
• Erling Vidkunnssønn: Norsk stormann (ledet siden 1313 den største og mest innflytelsesrike slekt i Norge nest etter kongs-ætta), som i 1319 ble leder for det riksrådet som skulle styre i kongens sted. Var uten tvil den mektigste verdslige i Norge på denne tiden, men var ingen borgherre, men opptrådte som en 'gammelnorsk' storbonde.
  
  
• Hertug Eirik av Sødermannland: Nordisk adelsmann som var som en fører for de mange gjenstridige nordiske føydalherrer rundt århundreskiftet. Eirik var av den svenske folkunge-ætta, en slekt som var blant de absolutt fremst i hele Norden, men først og fremst i Sverige. Hadde ligget i strid med Kong Håkon V flere ganger, men hadde nå lenge holdt freden med kongen, en fred beseglet gjennom hans giftermål med kongens særdeles unge datter (ca. 5 år) da han selv var 26 (sa noen Blood Royale...).
  
  

Skal også forsøke å få tak i opplysninger om erkebispen, men disse har jeg enda ikke.

Tilbake til toppen.

Arman